KOMMENTAR av påtroppende daglig leder i Haslum Håndballklubb, Tom-Eirik Skarpsno

Vi skrur klokka tilbake til torsdag, klokka er 19:59, det er straks livesending på Haslum HKs Facebook-side. En litt smånervøs tidligere trener venter på at produsenten skal si action.

Selv skal jeg ikke «på» før ca. 20:30. Jeg titter meg rundt i arenaen, og det er da det plutselig slår meg.  

«Her har du hatt det mye gøy, her skal du bidra til mer moro», er tankene som streifer gjennom hodet. Minnene fra tidligere kamper og god stemning borrer seg inn i tankegodset.  

Ikke minst den deilige følelsen av samhold og familiære bånd i en klubb som har betydd og betyr mye for meg. Det trenger seg fram.  

Alle barna som elsker å leke med en ball. Alle frivillige mammaer og pappaer som koker kaffe og steker vafler til andre spillere og mammaer og pappaer som samles i storstua for å se på håndball. 

Det er noe helt eget å gå i arenaen og innta inntrykk fra en lørdag eller søndag. Særlig nå når vi ikke får lov å samles å se på gutt- eller jentungen som løper rundt på 40 x 20 meter. La klokka gå fort, og kalendersidene rulle kjapt, så vi kan komme i gang igjen.

Klokken bikker 20:00, vi er i gang med festaften. Festaften midt i koronatider? 

Ja, riktignok har Haslum og Sten vært både dyktige og heldige. Benjamin Hallgren skal presenteres, en spiller som jeg har kjent over flere år, blant annet fra min jobb på Wang Toppidrett. 

Mange spillere kommer og går. Det er jo sånn gamet er, men holder det til fest?

Det er ingen tvil om at det er en festsending markedssjefen og produsent Daniel har rigget i stand. Maken til produsering av «amatører» i en håndballklubb i 75 minutter skal du se lenge etter.

Og jeg nyter hvert ett sekund av praten om håndball. Hva vi kan se tilbake på forrige sesong og hva kan vi glede oss til neste sesong.

Så er det Benjamin sin tur. Klokken nærmer seg 20:15. Haslum er i ferd med å presentere en av ligaens mest kreative og en spiller som har en spillestil som nærmest – av og til – er irrasjonell. Men, det gjør det også vanskeligere og mer uforutsigbart for motstanderne. 

Klart det er fest når Sten stolt kan presentere en spiller de har jobbet lenge med å få signaturen til. 

I festlig lag går tiden fort er det noe som heter. Plutselig er det min tur sammen med styreleder Knut Guldbrandsen, som forbausende nok er så stolt at han nesten sprekker, på vegne av Haslums storfamilie, Haslum IL og Haslum HK. 

Stolt av å kunne presentere at de styrker det organisatoriske og administrative, for å kunne bidra til at både bredden og eliten styrkes. «Velkommen tilbake til Haslum», er programleders første henvendelse til meg. «Jo, tusen takk», svarer jeg i det stemmen så vidt holder, og jeg samtidig lurer på om jeg er hakket litt mer stolt enn sidemannen.

For det er spesielt å returnere til en klubb der man ble voksen så fort og brutalt. Der man har gitt det meste av seg selv i 15 år. Der man har gjort sine største brølere, men også har sine aller beste minner. Alle de gode ordene som kommer fra både Sten og Knut, de gjør meg heller ikke lite stolt. 

Da må man bare innrømme det når spørsmålet kommer: 

Ja, jeg har savnet Haslum. 

Praten flyter naturlig, bare delvis avbrutt av en stadig dirring i polarklokka på venstre arm.

Så var nyheten ute – og jeg er tilbake igjen der det hele startet. 

En ny rolle i min gamle klubb. Jeg kjenner meg inspirert og spent, men gleder meg. Får være med å bidra til å jobbe med noe man har vært levende opptatt av i størstedelen av håndballivet. 

Jeg ønsker å gi tilbake til det som har gitt akkurat deg og så mange andre så mye. 

Det vanligste spørsmålet å besvare i etterkant har vært: Er du lei av å stå på gulvet?

Nei, det er det beste. Å skulle få lov å jobbe med utvikling på utsiden av banen blir utfordrende og inspirerende. 

Tankene på hvordan man skal bidra til at klubben utvikler seg ytterligere har vært i tankene en stund nå, ganske mange måneder. 

For det har skjedd mye siden ColorLine-ferga forlot kaia i Larvik i juli 2017. En større administrasjon som har løftet nivået på klubben på alle parameter utenfor banen. 

Det er mer liv i Nadderud Arena enn noen gang og det jobbes for å nå klare målsetninger utenfor banen på en helt annen måte enn tidligere. Der skal både Olai, Merete, Sten og Eirik ha stor ros.

Min rolle blir å sørge for at alle blir sett, og ikke minst føler at de blir sett, akkurat som i et lag. Jeg håper at jeg kan bruke min erfaring som trener til å nettopp vise at jeg setter pris på alle bidrag innad i klubben. Huske å ta seg tid til å snakke med alle de frivillige og takke for innsatsen de legger ned, innsatsen som vi aldri vil kunne klare oss uten. 

Sørge for at alle trenere i klubben tenker at Haslum er det beste stedet å være trener. Og dét uansett om du er trener på håndballskolen eller på G18. 

At publikum vil komme tilbake igjen og igjen fordi det er kult å se håndball i Nadderud Arena. 

At partnerne våre er stolte av å være en del av Haslum, en familie som teller mange tusen spillere, trenere og foresatte. 

Den aller viktigste kapitalen i en klubb er alle menneskene som sammen sørger for at det er et godt sted å være. 

Så håpet er at vi sammen kan styrke laget, for å bruke sportstermer. Når vi skal sette oss mål for fremtiden handler det ikke bare om at vi ønsker å være best i Norge på sport. Det er noe som er lett å måle, men vi har også som mål at vi skal være den beste klubben å være en del av.

Klokken 21:15 er sendingen slutt. 

Thomas Karlsen har fått tatt ut årets lag, kåret årets spiller, høydepunkt og bunnpunkt, og alle kan puste ut etter 75 intensive minutter. 

Polarklokken vibrerer stadig, det er visst mange – overraskende mange – som har fulgt med på sendingen. Når man sjekker telefonen noen minutter senere ser man at det er en haug av positive meldinger og gratulasjoner fra folk som er glad i Haslum, men også fra folk utenfor miljøet.

Ydmyk og med full av energi gleder meg til å ta fatt på oppgaven som venter over sommeren. 

Takk for alle hyggelige, inspirerende og personlige meldinger. Det gir energi og jeg lover å fortsette å gi alt av meg selv til klubben

Ble det en festaften? Kanskje, det ble det iallfall for meg.

Nå skal vi sammen sørge for at hverdagene som kommer blir like bra.

Vi sees til høsten.

Hilsen Tom-Eirik Skarpsno
Påtroppende daglig leder