PORTRETTET: Nei da, 17-åringen har riktig nok ikke lappen ennå, men på håndballbanen har Aleksander Høiness, sin unge alder til tross, gått i føringen, vist lederegenskaper og tatt ansvar.

– He he, jeg har bare så vidt begynt å øvekjøre litt med mamma og pappa. Jeg er nok ikke helt trygg bak rattet ennå, smiler et av de største talentene på mange år i Haslum.

Men på håndballbanen er Aleksander trygg på seg selv. Og medspillere er trygge på ham. Allerede fra 13-14-årsalderen var han den naturlige lederen, kapteinen, på laget. Nå er han også kaptein på 02-landslaget.

Portrettet fortsetter under bildet.

EN STJERNE – OG EN KOMMENDE? Aleksander Høiness var en ivrig Haslum-supporter allerede som liten gutt. Her møter han en av de største – Erlend Mamelund etter en hjemmekamp i Nadderudhallen. Foto: Privat

– Med to eldre brødre gjennom oppveksten måtte jeg sjefe meg opp litt når «krigen» brøt ut mellom oss, gliser unggutten på 195 centimeter på strømpelesten og legger til:

– De irriterte meg titt og ofte med ulike småting; som å ta min faste plass rundt middagsbordet eller å bruke mine klær. Du kan si at jeg har gått en god lære. Nå handler det om å ta ansvar for å vinne kamper. På landslaget har jeg også lært mye om lederskap. Jeg tar tak i ting når det trengs. Når det er sagt, er det stor forskjell på å lede og være sjefete. Og jeg elsker lagspill, selv om det kan være litt frustrerende noen ganger.

Han innrømmer at vinnerinstinktet sitter ekstremt godt i ryggmargen.

PORTRETTET er en helt ny artikkelserie på haslumhk.no. I tiden fremover skal journalist Stein Halvorsen la deg bli bedre kjent med personene i og rundt Haslum utenfor håndballbanen – det være seg blant annet oppmenn, spillere, ledere og trenere. Felles for dem alle: På hver sin måte har de et ansvar og en betydning for at Haslum som klubb «går rundt».

Ambisiøs

På seniorbasis er den alltid blide og hyggelige 17-åringen, som fikk kontrakt med Haslum foran denne sesongen, et foreløpig ubeskrevet blad. Men på den korte tiden har han utvilsomt utviklet seg raskt som håndballspiller.

– Ja, så absolutt. Aleksander er veldig lærevillig, viser stor interesse og har fremtiden foran seg med tanke på alderen hans – og ikke minst; han er en veldig blid gutt, supplerer trener Sten Stockfleth fra sidelinjen.

Portrettet fortsetter under bildet.

PÅ FAMILIEHYTTA: Aleksander på familiehytta i Sandefjord sammen med broren Henrik (t.v.). Her tilbringer Haslum-spilleren mye tid om sommeren. Foto: Privat

At det ble håndball som ble Aleksanders idrettsvalg, kan han egentlig takke sine to eldre brødre for. For som oftest dilter jo lillebror etter sine større brødrene.

Hos familien Høiness hjemme på Ullern var dette intet unntak. Men Aleksander ga seg ikke med håndballen da han ble fjortis. Snarere tvert i mot. Han hadde allerede den gangen store ambisjoner om fremtiden og søkte seg til en toppklubb. Haslum ble det naturlige valget.

– Jeg husker den gangen som nå at håndball var og er fortsatt sykt morsomt samtidig som det er veldig sosialt, forteller bakspilleren som for tiden går i andre klasse på Wang Toppidrett.

– Jeg skal bli håndballspiller. Når det gjelder valg av studier, er det ganske usikkert, sier det unge talentet med et lurt smil.

Tålmodighet

For Aleksander vil nå langt, veldig langt, med idretten sin.

– Ja, ellers hadde jeg ikke brukt så mye tid på den. Jeg får ikke hengt så mye med kamerater i hverdagen som ønskelig. Drømmen er å komme meg til utlandet og leve av håndballen.

Men for 17-åringen er det ikke nok bare å spille i en Bundesliga-klubb.

– Nei, jeg skal være god i Bundesligaen, sier Aleksander som for tiden er langtidsskadet. Under en seriekamp tidligere i sesongen mot Bækkelaget fikk han et stygt brudd i albuen, noe som vil holde ham ute av spill i et halvt år. Ennå er det noen måneder før han kan friskmelde seg.

– Det klør i armer og ben når jeg bare kan se på at gutta trener eller spiller kamper. Tålmodigheten er blitt min største motstander, forklarer Aleksander og legger raskt til:

– Skjønt til permanent basis er Elverum også min største motstander. Det har det vært fra ung alder. Og enda verre er det å tape for dem.

SMIL. – Han er en veldig blid gutt, sier Haslum-sjef Sten Stockfleth. Foto: Haslum Media

Når seriespillet nærmer seg slutten og sluttspillet starter, da er den 195 centimeter høye bakspilleren med nummer 28 på ryggen forhåpentligvis klar til tjeneste for klubben sin igjen.

7 raske om Aleksander:

Drivkraften: – At håndball er morsomt. Jeg vil utvikle meg selv både som spiller og person.

Energi: – Hmmm….. kanskje det å utvikle seg selv.

Hobby: – Det går mye i sport. Jeg har fått litt interesse for fotball, men jeg har ingen favorittklubb. Dog holdt jeg med Lyn i gamle dager, før klubben gikk konkurs. Men selvfølgelig følger jeg med Ullern Fotball nedi i divisjonene et sted. Og jeg spiller basket med kamerater.

Musikk: – Det er mye forskjellig. Jeg har to musikk-humør; enten tenke-over-livet-musikk, noe som gjør meg glad, eller hva-en-17-åring-hører-på-musikk, som rap og hip-hop.

Mat: – Jeg er god til å spise kebab, kanskje for god. Men aller best liker jeg mammas mat. Nylig var jeg på treningsleir med skolen og borte i en lengre periode. Da smakte maten til mamma ekstra godt da jeg kom hjem igjen.

Ferie: – Jeg er ofte på familiehytta i Sandefjord, gjerne med vannski på bena. Men jeg er også på turer til utlandet sammen med kamerater. Men ofte går det noen uker av sommerferien til håndballmesterskap.

Drømmen: – Å være god i Bundesligaen. Det bør også være godt nok til å spille på A-landslaget, tenker jeg.

5 kolleger om Aleksander:

Anders Røe: – Aleksander er junioren på laget. Han lærer nye ting stort sett hver eneste dag, som å vaske treningstøyet til gutta eller tips på hvordan han skal sjekke opp jenter. Samtidig er han utrolig treningsvillig og nysgjerrig på hvordan han kan bli bedre. Jeg er veldig sikker på at Aleksander på sikt kommer til å nå langt på håndballbanen.

Mads Falck Rekstad: – Han er en ordentlig gla’gutt. Det er sjelden jeg ser ham uten et bredt smil om munnen. Utrolig glad i å prate, og vil alltid spre godt humør. Han er et stort talent, og trener hardt for å nå målene sine.

Kristian Gjestrud: – Han er en flott lagkamerat, er morsom og en snill og sosial person. Han er yngst på laget, men aldri redd for å gi 100 prosent. For tiden savnes han som spiss på fotballen for oss unggutta.

Thomas Langerud: – Ifølge hans egne ord er han lagets største damemagnet. Vi liker å ha ham på laget for hans gode humør og gode treningsinnstilling.

Ole Andreas Sverre: – Jeg blir ofte litt overrasket hvor ung Aleksander er når han kommer av banen, hvor han spiller med autoritet. Han er entusiastisk, og har alltid et smil og en god kommentar på lur. Men han er også omsorgsfull, og tar vare på kompisene sine i garderoben. En treners drøm og en som ofte vil utfordre deg med egne meninger om håndball og annet.